Mitt møte med sykehus, jordmødre, helsesøstre;

Noe av det første jeg husker å høre etter at jeg hadde født var «nå kan du amme», selv om sykehuset var godt informert om at det ikke var mulig for meg. Og så videre «du kan la henne suge på brystvorten din uansett» som ett forsøk på å redde seg inn da jeg svarte at jeg ikke kunne amme.

Forstår de ikke hvor tungt det kan være og ikke kunne amme og da å få amme kommentarer midt i alle hormonene og traumen det kan være av å føde. Altså man føler seg som om man er den eneste som ikke har kunnet amme, som om det er noe galt med meg. Men, nå som litt tid har gått så er jeg jo fullstedig klar over at det finnes flere i min situasjon, det skulle jeg ønske at jeg hadde vist eller kunne lest meg litt opp om på forhånd.

Disse kommentarene jeg fikk på sykehuset føltes som om de sa til meg at jeg kom til å bli en dårlig mor. Men, det var ikke bare på fødestuen jeg ble møtt med uvitenheten om min situasjon hvor jeg ikke skulle amme.

Barselavdelingen;

Da vi kom opp på barselavdelingen ble vi møtt av en veldig hyggelig barnesykepleier, men hun som alle andre som jobbet der begynte med en gang å snakke om amming. Før jeg fikk vist rommet mitt fikk jeg en hau med brosjyrer om «hvordan amme». Da jeg da sa at jeg skal ikke amme, det står hvorfor i mitt helsekort og jeg forklarte grunnen raskt svarer hun, ja beklager det er deg ja. Så de er informert på forhånd, men autopiloten deres er kun fokusert på amming.

For de det gjelder er det viktig å få informasjon om amming, men alle har ikke den muligheten og man kan føle at man ikke er god nok. For hver nye sykepleier og jordmor som var på skift og kom inn på rommet mitt kom alltid spørsmålet, «hvordan går det med ammingen?». Jeg møtte en ny sykepleier på gangen på vei inn til rommet mitt, før jeg kom inn i min «trygge hule» på rommet står hun på gangen og spør også om hvordan det går med ammingen. En annen sykepleier som kom inn på rommet da jeg ringte på dem (måtte jo ringe på sykepleier hver gang babyen min skulle ha mat og forklare hver gang at vi trengte ny dose mat), spurte meg «hvordan føles det egentlig å ikke kunne amme?», dette mens hun kom bort til meg og tok meg på armen. Dette var kanskje noe av det mest innvaderende og knusende for meg. ‘

Flere ganger om dagen de få dagene man er på sykehuset etter fødsel å få spørsmål om amming når det ikke er mulig var utrolig slitsomt og utmattende. Selv i dag når jeg sitter å skriver om dette, flere måneder etter jeg var på sykehuset, så får jeg tårer i øynene.

Mye med min opplevelse av sykehuset og barselsavdelingen er kritikkverdig. For eksempel, hvorfor finnes det ikke en brosyre eller informasjon om hvordan mate din baby med flaske. Jeg ble sendt hjem fra sykehuset uten å vite noe særliug om hvordan jeg skulle gå videre med blanding av morsmelkerstatning eller hvor mange flasker jeg burde ha, sterilisering og masse mer.

Her kan du kanskje si at siden jeg viste at jeg ikke kunne amme så burde jeg ha lest meg opp om det på forhånd. Ja, det kunne jeg og det prøvde jeg på, men det er vanskelig å forberede seg på noe man ikke har gjort før og det står veldig mye forskjellig på nettet. Som nybakt mamma er man livredd for å gjøre noe galt, det er derfor jeg har laget denne siden her, for å hjelpe andre som ikke kan amme.

Første møte med helesøster;

«Hvordan går ammingen».

Jeg hadde flere spørsmål til både barselavdelingen og helsesøster om mating med flaske. Generelt svaret jeg fikk var at det fantes lite kunnskap om flaskebarn. Hvilken flaske skal man bruke, hvorfor anti kolikk flasker, hva er forskjellen på morsmelkerstatning, svaret her var som regel at det må du finne ut av selv.